søndag 30. juli 2017

Sommeren 2017 dag 6-8

Sola skinte alle disse dagene i Devon og vi bestemte oss for å ta enda noen dager her i det sørvestlige England. Tirsdag 20.juni satte vi derfor kursen mot Cornwall. Jeg er nok ikke alene om å like engelske dramaserier og som mange andre har jeg fulgt med på Poldark. Serien beskriver livet til en mann som driver med gruvedrift i Cornwall og landskapet som filmen er spilt inn i er utrolig flott. På vår vei ut mot kysten i Cornwall dukket dette majestetiske landskapet opp og selv om vi ikke hadde filmlokaliseringen som mål for turen, så lå det likevel i bakhodet når de gamle gruvene dukket opp under kjøreturen vår. Dette er en av de tingene som jeg synes er så spennende med England, ja hele Storbritannia, dette at vi i alle år har sett på serier både som detektimen på fredager og familieserier og store kinofilmer og at hvor man enn kjører i dette landet flere ganger kjenner seg igjen. Det skulle komme til å dukke opp flere slike opplevelser i løpet av reisen vår.

Poldark var likevel ikke målet og årsaken til turen til Cornwall. Denne delen av England er et svært populært ferieområde også for engelskmenn og i løpet av de tre ukene vi ferierte var det her vi møtte de eneste fulle campingplassene. I og med at engelskmenn flest ikke har ferie i juni, så hadde vi faktisk ikke regnet med at det ville by på problemer med å få plass på campingplassene, men de to første plassene vi forsøkte oss på var helt fulle. Det vi så var at både her i Cornwall, men også i resten av landet, var at svært mange campingplasser var fylt opp med faste feriegjester. I og med at Cornwall er å regne som "skjærgården i Kragerø" :-) , så er nok disse campingplassene veldig populære. Nå ble ikke dette et problem, for vi fant en veldig fin plass til slutt, men det kan jo være et tips om du skal hit.

Mannen hadde fått tips om en liten by og en tidevannsøy som vi burde besøke. De siste to årene har vi besøkt Mount St Michel på kysten av Normandie i Frankrike.

Mount St Michel, Normandie

Det er en fantastisk opplevelse og nå hadde vi fått tips om at det fantes et St Michael's Mount her i Cornwall. Denne øyen skulle kun være mulig å gå ut til ved lavvann og ved høyvann kunne den kun nås med båt. Dette ville vi gjerne oppleve og satte kursen mot den campingplassen som lå i den nærmeste byen,Marazion .
Her fant vi en campingplass, men med 9 meter bil og uten å ha forhåndsbestilt, så måtte vi snu i porten og ta fram kartplotteren for å søke opp noe annet.

Vi hadde allerede fått tips om en koselig by ikke langt unna Marazion og satte derfor kursen mot St.Ives,  noen få kilometer unna. Vi forsøkte oss først på en campingplass nærme sentrum, men også denne var fullbooket denne formiddagen. Det var heldigvis flere campingplasser i området og flaks for oss var at vi allerede på den neste fikk plass. Det er litt merkelig det der, men med en gang man begynner å lete etter en campingplass og det viser seg at både den første og den andre man besøker er fulle, da sprer det seg en litt hektisk stemning i bilen. Er det ingen steder som har plass? Tenk om vi ikke finner noen steder å overnatte?
På tredje forsøk kom vi til Polmanter Touring Park og endelig fant vi noen som hadde plass til 9 meter med bil og oss. Campingplassen lå fint til på en høyde over byen og hadde en fantastisk utsikt ut over havet. Det gikk buss fra campingplassen og ned til sentrum og selv om veiene var smale og sjåføren kjørte "som om han hadde stjålet både bussen og bensinen", så var det en veldig grei måte å komme seg ned til sentrum på og hjem igjen.
St.Ives var en fantastisk by. Vi hadde ingen forventninger og visste lite om byen fra før, så dette ble virkelig en positiv opplevelse.




Byen var liten, husene små, gatene smale, havnen vakker og selv om det nok var mange turister i byen, så ga byen inntrykk av late dager, god stemning og ferie. Jeg vet jo ikke hvordan det vil være i byen når britene har sin fellesferie, men kommer du dit rundt Sankthans er det veldig fint der.
Første kvelden vi var i byen opplevde vi noe veldig morsomt. Midt i havnen holdt redningsselskapet til. Da vi kom ned til havnen hadde det allerede samlet seg mange mennesker på kaien og vi forstod etter hvert at det skulle skje "noe". Redningsbåten stod klar inne i et båthus og var klar for å rykke ut. På grunn av den store forskjellen på høyvann og lavvann, så var det en ganske så morsom måte de sjøsatte båten. Den ble først ført ut av båthuset av en liten belte-truck som så kjørte den videre ut i sjøen over sandbankene til den slapp båten løs når vannstanden var stor nok.
Det var ingen redningsaksjon denne ettermiddagen, men det var rett og slett et show der de viste turister og andre interesserte hvordan dette fungerte.




Etter sjøsettingen vandret vi rundt i havneområdet, spiste middag og fikk for første gang virkelig oppleve å se hvor fort sjøen trekker seg tilbake ved lavvann. Vi burde kanskje fulgt litt bedre med for dagen etter spilte tidevannet oss et lite puss.

Dagen etter ønsket vi å reise tilbake til Marazion og tidevannsøyen. Vi har med sykler i bobilen og etter å ha brukt Google map litt, så fant vi ut at om vi valgte Googles anbefalte rute for fotturister, så ville vi kunne sykle fra St Ives. Dette ble kanskje hele feriens høydepunkt. Vi syklet et par kilometer langs hovedveien, etter det bar det inn på småveier, gjennom skoger, langs elver og bekkefar, over små broer, forbi gårdsbruk og gamle gruver og smeltehytter. Sola skinte og vi ankom høyden over Marzion og fikk vårt andre glimt av St Michaels Mount.




Vi syklet ned til sjøen og Mannen mente at vi fint kunne ta med syklene over til øya. Det var lavvann og en jevn strøm av turister (alle uten sykler) over til øya. Det kostet litt å komme inn på selve området, men når vi først var kommet så langt så ville vi jo gjerne komme opp i borgen og få sett utsikten og selve museet. Det var også et tilbud om å se hagen på øya, noe som ville ha kostet oss enda noen pund, men så hageinteresserte er vi ikke.
Det var en bratt stentrapp opp, men der oppe ventet en fantastisk utsikt og selv om ikke borgen helt kunne sammenlignes med sin storebror i Normandie, så kan det virkelig anbefales. Vi vandret inn i slottet og da jeg nok er litt mer interessert i historie, gamle glassmalerier, møbler og annen kunst så forsvant Mannen og tenåringen raskt. Jeg koste meg og gikk fra rom til rom, men da jeg kom ut på det som vel kan sammenlignes med en takterrasse med enda bedre utsikt både ut over havet, ned i hagen og inn mot land, så fikk jeg til min store overraskelse se at veien ut til øya var i ferd med å bli borte i havet. Jeg prøvde febrilsk å ringe reisefølget mitt mens jeg småløp ned stentrappene til kaien.
Vel nede fikk jeg endelig kontakt med tenåringen som via telefon kunne fortelle at han og Mannen hadde oppdaget hva som var i ferd med å skje da de ankom takterrassen. De hadde bestemt seg for å løpe ned og komme seg over til fastlandet med syklene. De hadde vært nødt til å delvis bære syklene over for å unngå å få alt for mye saltvann i syklene. Så der stod jeg da alene igjen på en øy, uten penger og dermed var det heller ingen mulighet til å få kjøpt seg billett til båtene som nå var begynt å frakte turistene ut til øya. Da var det ikke annet å gjøre enn å ta bena fatt og satse på at jeg ville rekke i land, sjøveien, før vannet nådde meg til halsen.
Jeg var ikke alene om å gå der ute i sjøen og jeg klarte akkurat å nå land da vannet nådde meg til kanten på shortsen. Vannet steg utrolig fort, så om du skal besøke øyen en gang kan det nok være lurt å sjekke tidevannstabellen litt bedre enn det vi gjorde.
Etter litt mat snudde vi nesen hjemover og hadde en like fantastisk sykkeltur hjem til campingen.

Om du klikker på bildet vil bilde bli litt større og da kan kanskje skimte gangveien fra fastlandet og ut til øya, midt i bildet.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar