Sommeren 2017 -dag 9-10

Enda så vakkert det var i St Ives, så skulle vi jo videre. Mannen hadde allerede brukt nettet flittig og fått gode tips fra andre bobilturister og dermed satte vi kursen mot Wales og Cardiff neste dag.
På turen dit møtte vi en av svært få bomstasjoner på reisen, så om du ikke liker å betale bompenger, så er det få av disse på vår reiserute.

En litt morsom ting vi gjorde i ferien var å koble en av bilens mobiler til en app som viste hvor vi til en hver tid kjørte. Denne startet vi om morgenen og dermed kunne familien vår hjemme følge med på reisen vår. Vi fikk dermed også gode reisetips underveis fra familiemedlemmer som fulgte reisen og som googlet fram severdigheter og gode historier fra de stedene vi passerte og stoppet på.
Undertegnede hadde en farfar som i alle år seile til sjøs. Han tilbragte årene før, under og etter andre verdenskrig med å seile frakteskip til og fra England. Cardiff var en av de havnene han ofte var i og slikt setter også litt ekstra krydder på ferieopplevelsene synes jeg.
I Cardiff møtte vi vår tredje fulle campingplass, men i resepsjonen fikk vi tips om en campingplass ikke langt unna og heldigvis for oss så fikk vi plass der de neste to nettene. Ty Coch var en liten campingplass som rett og slett lå i bakhagen på en liten gård. Resepsjonen var inne i spisestuen til familien og både dusjer, toalett og kjøkken var plassert i gamle skur på gården.

Resepsjonen på Ty Coch

Campingplassen lå tett ved en vei, men det var ikke så mye trafikk og vi syklet inn til nærmeste "landsby" for å handle litt mat og vi spiste deilig middag på en pub i den samme  byen.
Neste dag ville vi ta bussen inn til Cardiff. Bussforbindelsene fra selve campingen er ikke så gode, men da vi skulle gå inn til landsbyen for å ta bussen tilbød eierne av campingen seg å kjøre oss til busstoppet. Topp service med andre ord!
I Cardiff besøkte vi ingen severdigheter, men byen har både slott, kirker, museum og gallerier. I litt morsom ting er at det i mange år var norsk sjømannskirke i Cardiff. Forfatteren Roald Dahl ble født i Cardiff og ble døpt i denne kirken. I dag har kirken skiftet navn til The Norwegian Church Arts Center og det er mange aktiviteter der.

Alltid stas å se norske flagg når man er i utlandet :)

Etter to netter på Ty Coch dro vi videre og Mannen hadde igjen fått tips om en liten "italiensk" by som vi burde besøke.  Vi valgte å ikke kjøre langs kysten,men heller krysse denne delen av Wales gjennom en nasjonalpark. En av de tingene vi er enig om på tur er å unngå motorveier i størst mulig grad. Det blir likevel noen rene transportetapper i løpet av en slik ferie, med denne etappen gikk gjennom et nydelig område og naturpark.

En annen ting vi liker med bobillivet er muligheten til å planlegge en rute, men også at ruten lett endres underveis. På vår tur mot den "italienske" byen passerte vi dette huset i et veikryss:

Her så det jo koselig ut, tenkte vi og parkerte bilen. Byen het Builth Wells og er vel verdt et stopp om du er på disse trakter. Det lå en campingplass i nærheten og vi observerte lakse(?)fiskere i elva. Vi kom dit en lørdag formiddag, det var få turister og lite folk i gatene. Vi spiste middag/lunsj på en pub på høyre side av gaten på bildet over. En morsom greie var at bortsett fra oss tre, så var resten av gjestene på puben gjester i en begravelse.

Målet for dagens etappe var området rundt den lille "byen" Portmeirion. Vi leter oftest etter campingplasser på ulike nettsider som Mannen har lastet ned på de ulike kartplotterne vi har i bilen. Vi fant ingen overnattingsmuligheter i umiddelbar nærhet av Portmeirion,men valgte å kjøre til en liten by som het Porthmadog, noen få kilometer unna. Her fikk vi plass på en veldig fin campingplass som het Tyddyn Llwyn. Denne campingen lå litt utenfor sentrum,men det hadde vært helt greit å sykle til byen om man ønsket det. Vi brukte ettermiddagen og kvelden på å vaske klær og skifte på sengene i bilen. De aller fleste campingplassene vi har overnattet på har flotte servicebygg. Det kostet rundt 1-2£ pr klesvask og det samme for å bruke tørketrommelen. Denne campingen hadde både egen butikk og restaurant, men vi benyttet oss ikke av det tilbudet. Det var svært mange fastboende på denne campingplassen, men veldig få av de var "hjemme".

Dagen etter skulle vi  besøke Portmeirion og vi ante ikke hvilken skatt som ventet oss. I og med at bilen vår har en viss lengde, så var vi usikre på hvor nær vi kunne kjøre med bobilen, så vi parkerte et lite stykke unna, ved Castell Deudraeth. Spaserturen ned til Portmeirion var veldig fin, men da vi kom til inngangen til selve landsbyen, så oppdaget vi at det hadde vært mulighet til å kjøre helt ned til byen. Det var en stor parkeringsplass og god plass til både privatbiler og turistbusser.

Litt overraskende for oss kostet det 12£ for voksne og 8£ for barn for å gå inn i byen, men om du er i Wales så er det virkelig verdt et besøk. Vi var der en søndag formiddag i juni og været var nok ikke det aller beste, så kanskje var vi heldige for det var få gjester i parken. Selv om dette nok kalles en liten by, så var det nok mer en park. Hele anlegget er tegnet av arkitekten, Clough Williams-Ellis, og ble oppført fra midten av 1920-tallet og fram til 1970-tallet. Besøket var en svært positiv opplevelse. Hele anlegget med hagen, hus, kaianlegg, tog, butikker og hoteller er noe jeg aldri har sett maken til. Det er kun bilder som egentlig kan gi et inntrykk av hvordan det var der, så her følger et lite knippe;


Castell Deudraeth.

Er du i området, så anbefaler vi virkelig et besøk.

Som jeg nevnte tidligere, så tikket det stadig inn tips om severdigheter og ting vi burde besøke på vår reise og etter å ha blitt tipset om togstasjonen med "verdens lengste navn" av en nevø, bestemte vi oss rett og slett for å sette kursen dit.
Selve Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch var ikke den helt store opplevelsen. Det var vel ikke noe mer å se på enn en togstasjon med en stort navneskilt og en parkeringsplass full av busser med turister i samme ærend som oss. Navnet betyr egentlig St. Marias kirke i senkningen ved den hvite hasselen nær en sterk virvelstrøm og St. Tysilios kirke nær den røde hulen,og er selvfølgelig på walisisk og ble visstnok konstruert da landsbyen skulle få jernbane og hadde et ønske om å komme på kartet. Vi spiste lunsj inne på "turistsenteret", men den lunsjen velger vi ikke å skrive hjem om.

Vi var ikke alene om å ta turen hit

Ikke den mest spennende arkitekturen i Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch

Etter lunsj så ble det tid for å finne et sted vi kunne overnatte. Vi har hørt mye vakkert om Lake District og bestemte oss for å kjøre nordover og satset på at vi fant en liten landsby vi kunne overnatte i. Vi passerte de store byene Liverpool og Manchester ,men slapp unna køkjøring. Vi googlet mens vi kjørte og bestemte oss etter hvert for å kjøre til en campingplass i en by som het Bowness-on-Windermere.  Det viste seg igjen å være en ny koselig engelsk landsby og det vi havnet midt i Beatrix Potter-land. Til de av dere som kjenner barnebøkene hennes og husker serien om Peter Rabbit (Petter Kanin) på barne-tv, så er dette stedet å reise. Landskapet og husene i og rundt byen er virkelig slik det er beskrevet i tegningene hennes og det er laget et eget opplevelsessenter med teaterforestillinger i byen.

At dette også var et populært sted for turister oppdaget vi raskt. Det var mye trafikk og turistbusser i gatene og nede ved innsjøen. Vi fikk utrolig nok plass på Braithwaite Fold Camping and Caravanning Club Site. Det var ikke akkurat en billig fornøyelse, men akkurat da var vi bare glad vi fikk plass. Det hadde vært en lang dag og dagen etter ventet Skottland.

Sommeren 2017 dag 6-8

Sola skinte alle disse dagene i Devon og vi bestemte oss for å ta enda noen dager her i det sørvestlige England. Tirsdag 20.juni satte vi derfor kursen mot Cornwall. Jeg er nok ikke alene om å like engelske dramaserier og som mange andre har jeg fulgt med på Poldark. Serien beskriver livet til en mann som driver med gruvedrift i Cornwall og landskapet som filmen er spilt inn i er utrolig flott. På vår vei ut mot kysten i Cornwall dukket dette majestetiske landskapet opp og selv om vi ikke hadde filmlokaliseringen som mål for turen, så lå det likevel i bakhodet når de gamle gruvene dukket opp under kjøreturen vår. Dette er en av de tingene som jeg synes er så spennende med England, ja hele Storbritannia, dette at vi i alle år har sett på serier både som detektimen på fredager og familieserier og store kinofilmer og at hvor man enn kjører i dette landet flere ganger kjenner seg igjen. Det skulle komme til å dukke opp flere slike opplevelser i løpet av reisen vår.

Poldark var likevel ikke målet og årsaken til turen til Cornwall. Denne delen av England er et svært populært ferieområde også for engelskmenn og i løpet av de tre ukene vi ferierte var det her vi møtte de eneste fulle campingplassene. I og med at engelskmenn flest ikke har ferie i juni, så hadde vi faktisk ikke regnet med at det ville by på problemer med å få plass på campingplassene, men de to første plassene vi forsøkte oss på var helt fulle. Det vi så var at både her i Cornwall, men også i resten av landet, var at svært mange campingplasser var fylt opp med faste feriegjester. I og med at Cornwall er å regne som "skjærgården i Kragerø" :-) , så er nok disse campingplassene veldig populære. Nå ble ikke dette et problem, for vi fant en veldig fin plass til slutt, men det kan jo være et tips om du skal hit.

Mannen hadde fått tips om en liten by og en tidevannsøy som vi burde besøke. De siste to årene har vi besøkt Mount St Michel på kysten av Normandie i Frankrike.


Mount St Michel, Normandie

Det er en fantastisk opplevelse og nå hadde vi fått tips om at det fantes et St Michael's Mount her i Cornwall. Denne øyen skulle kun være mulig å gå ut til ved lavvann og ved høyvann kunne den kun nås med båt. Dette ville vi gjerne oppleve og satte kursen mot den campingplassen som lå i den nærmeste byen,Marazion .

Her fant vi en campingplass, men med 9 meter bil og uten å ha forhåndsbestilt, så måtte vi snu i porten og ta fram kartplotteren for å søke opp noe annet.

Vi hadde allerede fått tips om en koselig by ikke langt unna Marazion og satte derfor kursen mot St.Ives,  noen få kilometer unna. Vi forsøkte oss først på en campingplass nærme sentrum, men også denne var fullbooket denne formiddagen. Det var heldigvis flere campingplasser i området og flaks for oss var at vi allerede på den neste fikk plass. Det er litt merkelig det der, men med en gang man begynner å lete etter en campingplass og det viser seg at både den første og den andre man besøker er fulle, da sprer det seg en litt hektisk stemning i bilen. Er det ingen steder som har plass? Tenk om vi ikke finner noen steder å overnatte?
På tredje forsøk kom vi til Polmanter Touring Park og endelig fant vi noen som hadde plass til 9 meter med bil og oss. Campingplassen lå fint til på en høyde over byen og hadde en fantastisk utsikt ut over havet. Det gikk buss fra campingplassen og ned til sentrum og selv om veiene var smale og sjåføren kjørte "som om han hadde stjålet både bussen og bensinen", så var det en veldig grei måte å komme seg ned til sentrum på og hjem igjen.
St.Ives var en fantastisk by. Vi hadde ingen forventninger og visste lite om byen fra før, så dette ble virkelig en positiv opplevelse.

Byen var liten, husene små, gatene smale, havnen vakker og selv om det nok var mange turister i byen, så ga byen inntrykk av late dager, god stemning og ferie. Jeg vet jo ikke hvordan det vil være i byen når britene har sin fellesferie, men kommer du dit rundt Sankthans er det veldig fint der.
Første kvelden vi var i byen opplevde vi noe veldig morsomt. Midt i havnen holdt redningsselskapet til. Da vi kom ned til havnen hadde det allerede samlet seg mange mennesker på kaien og vi forstod etter hvert at det skulle skje "noe". Redningsbåten stod klar inne i et båthus og var klar for å rykke ut. På grunn av den store forskjellen på høyvann og lavvann, så var det en ganske så morsom måte de sjøsatte båten. Den ble først ført ut av båthuset av en liten belte-truck som så kjørte den videre ut i sjøen over sandbankene til den slapp båten løs når vannstanden var stor nok.
Det var ingen redningsaksjon denne ettermiddagen, men det var rett og slett et show der de viste turister og andre interesserte hvordan dette fungerte.

Etter sjøsettingen vandret vi rundt i havneområdet, spiste middag og fikk for første gang virkelig oppleve å se hvor fort sjøen trekker seg tilbake ved lavvann. Vi burde kanskje fulgt litt bedre med for dagen etter spilte tidevannet oss et lite puss.

Dagen etter ønsket vi å reise tilbake til Marazion og tidevannsøyen. Vi har med sykler i bobilen og etter å ha brukt Google map litt, så fant vi ut at om vi valgte Googles anbefalte rute for fotturister, så ville vi kunne sykle fra St Ives. Dette ble kanskje hele feriens høydepunkt. Vi syklet et par kilometer langs hovedveien, etter det bar det inn på småveier, gjennom skoger, langs elver og bekkefar, over små broer, forbi gårdsbruk og gamle gruver og smeltehytter. Sola skinte og vi ankom høyden over Marzion og fikk vårt andre glimt av St Michaels Mount.

Vi syklet ned til sjøen og Mannen mente at vi fint kunne ta med syklene over til øya. Det var lavvann og en jevn strøm av turister (alle uten sykler) over til øya. Det kostet litt å komme inn på selve området, men når vi først var kommet så langt så ville vi jo gjerne komme opp i borgen og få sett utsikten og selve museet. Det var også et tilbud om å se hagen på øya, noe som ville ha kostet oss enda noen pund, men så hageinteresserte er vi ikke.
Det var en bratt stentrapp opp, men der oppe ventet en fantastisk utsikt og selv om ikke borgen helt kunne sammenlignes med sin storebror i Normandie, så kan det virkelig anbefales. Vi vandret inn i slottet og da jeg nok er litt mer interessert i historie, gamle glassmalerier, møbler og annen kunst så forsvant Mannen og tenåringen raskt. Jeg koste meg og gikk fra rom til rom, men da jeg kom ut på det som vel kan sammenlignes med en takterrasse med enda bedre utsikt både ut over havet, ned i hagen og inn mot land, så fikk jeg til min store overraskelse se at veien ut til øya var i ferd med å bli borte i havet. Jeg prøvde febrilsk å ringe reisefølget mitt mens jeg småløp ned stentrappene til kaien.
Vel nede fikk jeg endelig kontakt med tenåringen som via telefon kunne fortelle at han og Mannen hadde oppdaget hva som var i ferd med å skje da de ankom takterrassen. De hadde bestemt seg for å løpe ned og komme seg over til fastlandet med syklene. De hadde vært nødt til å delvis bære syklene over for å unngå å få alt for mye saltvann i syklene. Så der stod jeg da alene igjen på en øy, uten penger og dermed var det heller ingen mulighet til å få kjøpt seg billett til båtene som nå var begynt å frakte turistene ut til øya. Da var det ikke annet å gjøre enn å ta bena fatt og satse på at jeg ville rekke i land, sjøveien, før vannet nådde meg til halsen.
Jeg var ikke alene om å gå der ute i sjøen og jeg klarte akkurat å nå land da vannet nådde meg til kanten på shortsen. Vannet steg utrolig fort, så om du skal besøke øyen en gang kan det nok være lurt å sjekke tidevannstabellen litt bedre enn det vi gjorde.
Etter litt mat snudde vi nesen hjemover og hadde en like fantastisk sykkeltur hjem til campingen.

Om du klikker på bildet vil bilde bli litt større og da kan kanskje skimte gangveien fra fastlandet og ut til øya, midt i bildet.